Det var den konserten jeg i utgangspunktet gledet meg mest til etter Iron Maiden og Killswitch Engage sine. Det var en konserten som i mine øyne burde være den råeste. Det ble den konserten som manglet akkurat litt for mye, men som allikevel ble et høydepunkt. Schizo mye? Næsj, mulig noe splittet personlighet, men det forandrer ikke det faktum at Sabaton er et forbanna artig live-band.
I det det forrige bandet gjorde seg ferdig og våre blikk trakk seg i mot hovedscenen var det vanskelig å unngå å måpe over en ikke direkte liten tanks som huset trommesettet deres. Jepp, de har en tanks! Det er Sabaton. Bare deal med det. Og når tonene av In The Army Now og March to War rullet ut av høyttalerne så var det nok til at publikumet begynte så vidt å gå lettere av hengslene.
Fullstendig av gikk de i det gutta tok scenen og åpnet festen med trekløveret Ghost Division, Winged Hussars og Swedish Pagans; en trilogi som i bunn og grunn oppsummerer Sabaton i et nøtteskall; hver eneste låt er i bunn og grunn et musikalsk kamprop så tøft og moralbyggende at det ville ha vært innafor om den svenske hæren tok i bruk låtene deres om de så skal marsjere til krigen eller eventuelt McDonalds i disse fredstider.
Selv tilbrakte jeg de tre første låtene i piten hvor det fort gikk opp for meg at det rent fotomessig kom til å gå ad skogs. Solen kverket scenelyset og på toppen av det hele var det en særdeles lett visuell utgave av Sabaton vi fikk servert her. Bortsett fra den tidligere nevnte tanksen var det fint lite staffasje å spore og det var helt opp til bandet å skape festen ved å bruke seg selv. Noe de forsåvidt klarte til et visst punkt.
Hvor gutta selv vartet opp med et fyrverkeri av et show hovedsakelig bestående av en upåklagelig evne til å snakke med publikummet og til å kødde med hverandre så hersket det dessverre ingen tvil om at Sabaton egentlig er en komplett opplevelse hvor flammer, ekstremt lys og mer intime omgivelser er en del av pakka. Det hjalp naturligvis ikke at lyden – atter en gang – fucket opp en del av konserten. Jeg har full forståelse for at det var utfordrende forhold, men dette var en tidvis fullstendig katastrofe om man ikke sto på de riktige stedene.
Heldigvis skulle lyden komme seg sånn passelig utover konserten og det var ingen som klaget da de dro på med en hitparade bestående av Carolus Crex, The Last Stand, Resist and Bite, Night Witches og Saboteurs. Det var akkurat så tøft i trynet som de prøver å få det til å være og de toppet det hele med en scenekarisma som sitter som et skudd. Jeg har hørt noen påstå at alt var innøvd. Nu vel. Rein spilleglede kan bare ikke fakes. Disse gutta kose seg like mye som publikumet!
Alle band er imidlertid avhengig av en sterk avslutning og jeg kan ikke si annet enn at Sabaton’s var tilnærmet perfekt. Primo Victoria, Shiroyama og To Hell and Back er et trekløver som har pådratt mang en fan mer enn ei naboklage og det å høre disse live var nesten verdt turen fra Indre Østfold til Trondheim Rocks aleine. Heldigvis var det også disse tre som fikk den «beste» lyden og når de avsluttet med To Hell and Back, kjente man publikumets hopping og synging i selve fundamentet til presserommet hvor vi hang ut av vinduet for å nyte de siste låtene.
Å hanke inn Sabaton var en genistrek for at de drar folk og de vet hvordan de skal lage show. Men på en gedigen scene uten nevneverdige props så føltes det hele som en slags Sabaton-light til tross for at det var satans artig og tøft. Dette er bandet som gir deg en bikkjetøff konsert i dagslys, men som er ørten ganger råere når det er mørkt i lokalet og de får fylle en mindre scene med sine sedvanlige effekter. Men rakkern heller; konserten sitter fortsatt i skrotten når dette skrives! Nå mangler det bare å oppleve de i Oslo Spektrum eller tilsvarende inne-scener.
