Fantastisk! Episk! Legendarisk! En kveld for historiebøkene! Vi anmeldere strør gjerne om oss med de store ord når en opplevelse skal beskrives og som oftest har vi rett. Når Alice Cooper gjestet Oslo Spektrum i 2022 ble det kvelden som fikk tastaturer, kameraer og sosiale medier til å gå varme mens undertegnede selv satt og lurte på hvordan i alle dager dette skulle beskrives. For hva gjør man egentlig når de ordene man ofte strør rundt seg plutselig får en helt ny dimensjon?
Smaksprøven fikk vi for lengst. Når sant skal sies har vi smakt på det i nesten 50 år nå. 10 år mer enn hva jeg selv har levd når dette skrives. Alice Cooper er en av ytterst få levende legender som fortsatt leverer varene for den trofaste så vel som den ferske fansen. Dette er tross alt mannen som har en nesten utidig evne til å fortsatt snekre sammen låter gode nok til ekstatiske anmeldelser selv etter en mannsalder i gamet og denne kvelden så vi beviset allerede på vei inn i Oslo Spektrum.
Det var fans som så vidt har lest om min egen oppveksts tiår i historiebøkene så vel som de som har vært med Cooper fra starten av og når startskuddet bokstavelig smalt i høytalerne så var det bare å gjøre seg klar for en kveld mer enn litt utenom det vanlige.
Med Feed My Frankenstein ble vi ønsket inn i sjokkrockens tidløse verden og i front sto sjefen selv omgitt av et band i herlig godt storslag. Scenen var for anledningen bygget om til et skrekkelig sjarmerende slott hvor sjefen selv regjerte og stemningen gikk i taket når en ca 3 meter høy FrankenAlice kom tuslende inn på scenen. Dette var definitivt ikke kvelden for tilfeldigheter eller tilbakeholdenhet! Til gjengjeld var kvelden for showet, for musikken og ikke minst Alice Cooper.
Fra denne åpningen bar det ut på musikalsk tidsreise med få nye låter, men til gjengjeld en røslig mengde horribelt gode klassikere. No More Mr Nice Guy hevet naturligvis stemningen ytterligere et par hakk og allsang-perlen Hey Stoopid kom allerede som tredje låt. Med Nita Strauss som gikk ned i knestående foran sjefen selv så føltes det som om publikumet var på vei igjennom gjerdet som skilte de fra oss fotografer og bandet, og råere skulle det bli.
Allerede der – og egentlig for lengst – tok jeg meg selv i å fundere over hvordan det i alle dager egentlig var mulig. Glem playback og miming. Glem også de klassiske påstandene om at de gamle helter sliter med stemmen når årene nå har røynet på. Cooper har aldri vært den som har hatt den vakreste stemmeprakten, men til gjengjeld har han fortsatt den samme råskapen som gjorde han til den han er. Riktignok noe mer røff i kantene, men gud bedre å kledelig det var om det så være seg på Fallen In Love, Be My Lover, Go Man Go eller Under My Wheels.
Og dette var fortsatt bare vorspielet!
Under He’s Back (The Man Behind The Mask) kom endelig Jason Vorhees på scenen og halshugget et par yngre statister! Dermed var tonen satt for en reise så spekket til randen med visuelle høydepunkter og påfunn at man ikke kunne annet gjøre enn å nyte en kald pils og glise fra øre til øre over historien som ble fortalt på scenen.
Go To Hell og I’m Eighteen – med Alice Cooper på ironiske krykker! et øyeblikk for evigheten! – fulgte lett opp den sterke åpningen og allerede halvveis fikk vi den låta alle forbinder med Cooper. Poison er klassikeren alle drar frem og opp igjennom mine førti år husker jeg ytterst få fester hvor denne ikke har blitt spilt minst en gang. Det er et anthem, men allikevel langt fra å være blant de absolutt sterkeste. Noe plasseringen i settet beviste til gangs.
Billion Dollar Babies skal naturligvis nevnes, men den ble en slags ufrivillig transportetappe mot Roses On White Lace som lot Nita Strauss dra en solo som fikk det til å gå kaldt gjennom marg og bein hos en perpleks skribent som følte mest for å si opp jobben og heller nyte konserten.
Det instrumentale trekløveret My Stars/Devil’s Food/Black Widow lot sjefen sjøl ta seg en velfortjent pause mens bandet fikk briljere før det hele ble avsluttet med en heidundrande trommesolo fra Glen Sobel før Alice atter en gang tok scenen. Denne gangen iført tvangstrøye når Steven sto på menyen! Under Dead Babies kom hans kone Cheryl på scenen og overlot en baby til han. Ingen premie for å gjette hva resultatet blir for dette er tross alt den berømte opptakten til det enda mer berømte øyeblikket hvor Cooper blir plassert i giljotinen under I Love The Dead før han gjenoppstår fra de døde under Escape.
Avsluttet ble showet med klassikerne Teenage Frankenstein og School’s Out til øredøvende jubel, allsang og orgasmiske skrik hos publikummet.
Og hvorfor ikke?
Mannen har tross alt en låtkatalog som får de fleste til å sikle som om det var noe helt annet de ser på og når han så til de grader eier scenen er det bare å takke og bukke. Ikke bare han, men også det i overkant thighte bandet han har med seg! For smak litt på denne; Glen Sobel er et levende inferno bak trommesettet sitt og i front har Cooper med seg – og trekk gjerne pusten her – Nita Strauss, Ryan Roxie og Tommy Henriksen på hver sin gitar mens Chuck Garric har bassen. Om noen skulle mistenke kaos og kamp så er det nesten innafor, men allikevel ikke. Gudene skal vite at det var øyeblikk hvor de kanskje dro på litt i overkant mye samtidig så all ære til hvem som enn styrte lyden denne kvelden; det ble orden i kaoset og det låt rett og slett dritfett fra start til slutt. Og gud bedre for ett scene- så vel som publikums- tekke denne gjengen har.
Likevel så kommer man ikke unna sjefen sjøl i front. Noen ganger får man æren av å oppleve noen som til de grader er seg selv og drar universet inn mot sitt eget senter. Dette er Alice Cooper i en alder av 74 år!
Selv har jeg vel strengt tatt aldri skrevet flere ord om en konsert, og jeg er faktisk usikker på om noen har lest alt. Eller om noen bryr seg. For med et slikt show servert av denne typen artister som spiller disse låtene så er det like mye en musikal som en konsertopplevelse for dette var ikke det du leser om i historiebøkene. Dette er historiebøkene som skrives på scenene verda rundt og denne kvelden fikk vi alle være en del av det!
