Nervene hadde for lengst inntatt posisjonen “helspenn” denne kvelden hvor tåka hadde lagt seg som vått slør over Oslo Spektrum. Rundt 8500 fans hadde blitt musikalsk mørbanket av Turmion Kätilöt og Sonata Arctica. Mange hadde kjøpt billetter når denne Nightwish skulle ha gjestet oss i 2019, andre nå. Men felles for oss alle var at dette skulle bli en kveld helt utenom det vanlige.
Klappingen, støyet og syngingen nådde stadig større høyder når det nærmet seg dropp av forhenget og i det det endelig falt så sto jubelen i taket mens gledestårene må ha sprutet hos flere enn ett par av oss fotografer som sto i pit’en.
Dette var ikke bare Nightwish i Oslo Spektrum, men også den første virkelige store internasjonale rockekvelden etter at samfunnet gikk i svart for en stund tilbake. Hva kan da være bedre enn å markere starten på livet igjen med et band som neppe noen gang har vært bedre live?
Dette ble min tiende gang med de og fra de åpnet med Noise så tok jeg meg flere ganger i å lure på hva i alle dager som utspilte seg foran kameraet så vel som øynene mine. De har for lengst fått rykte på seg for å være noe av ypperste man kan se live og allerede fra første tone fremsto det som fåfengt å si noe på dette.
Oslo Spektrum’s middels store scene ble utnyttet til det fulle med en produksjon fra absolutt øverste hylle og fra taket hang det rekker med høyttalere som ble presset til ytterste når de skulle gjengi denne musikalske naturkraften servert av et band som ikke bare var i storform, men også åpenbart dritt lei av å ikke kunne spille for fansen.
Denne kvelden fikk vi låter fra hele syv av deres album og de beviste så til gangs at de aldri har vært bedre. Hvor de tidligere har har hatt album og låter som har passet perfekt til vokalisten har de med Floor Jansen fått en vokalist som synger alt om det så være seg opera eller rock mens hun har et showmessig grep om scenen man sjelden får oppleve.
Låter som Planet Hell, Nemo, 7 Days to the Wolves og og maktdemonstrasjonen Dark Chest of Wonders ble hamret ut som om det var siste gang de sto på en scene. Èlan, Tribal og Harvest – som salt annet – kunne ta pusten fra noen og enhver. Men samtidig vartet de også med så mange numre som strengt tatt toppet det hele. Gang etter gang.
Å høre Floor dra Storytime så vel som den mer sarte She Is My Sin som nærmest et vorspiel før de virkelig store høydepunktene er en opplevelse som huskes.
Shoemaker er en bauta. Det samme er forførende Ever Dream. Under en akustisk versjon av den nydelige How’s the Heart var det telefoner i været og våte øyekroker om hverandre.
Den virkelige maktdemonstrasjonen kom imidlertid med låter som 7 Days to the Wolves som er en opplevelse i seg selv, I Want My Tears Back som er på samme nivå og så skulle naturligvis opplevelsen avsluttes/krones med et trekløver som fikk det til å gå kaldt nok nedover ryggen på undertegnede at jeg fikk sporadiske anfall av frysninger på toget på vei hjem når jeg tenkte over hva jeg hadde opplevd.
Last Ride of the Day ER grandios! Og la den nærmeste være oppladning til Ghost Love Score er tilnærmet stormannsgalskap, men til gjengjeld er Nightwish bandet som faktisk kan tillate seg det. Når slik skal sys sammen så gjøres det naturligvis med de tre første kapitlene av mesterverket The Greatest Show on Earth og det hele føltes som en slags musikalsk orgasme som aldri helt tok slutt. Å få denne til å sitte så godt live krever så skammelig mye av de at jeg fryktet at jeg aldri kom til å få høre den igjen live, men den sitter. Som et skudd. Som alt annet denne kvelden.
Så hvordan skal man oppsummere dette uten? Man kan dra frem det man har av superlativer uten å komme helt i mål. Man kan – og kanskje bør – dra frem hver enkelt person i bandet. Til gjengjeld har Nightwish kommet dithen at de er tilnærmet komplette og det hele handler om ekstremt dyktige artister som varter opp med et storslagent show dedikert til deres egne fans. Dette var samtidig kvelden som markerte starten på et mer normalt samfunn hvor det går an å få oppleve internasjonale artister igjen og lista kunne ikke ha vært lagt høyere. Dette var i ordenes rette forstand mer enn nærme nok å være nettopp The Greatest Show on Earth og we were here!
