Killswitch Engage fikk den tilsynelatende utakknemlige oppgaven med å følge opp Sabaton som hadde satt festivalrekord i publikumsfrieri samtidig som man går på som siste artist før Iron Maiden kan fort være en relativt bedriten jobb. På den ene siden er publikumet litt mettet og på den andre så løper de i baren for å bunkre opp med edle dråper før den ultimate headlineren. Killswitch Engage på sin side hadde imidlertid ingen planer om å la publikumet få slappe av før Maiden; her skulle ingen spares om de var aldri så slitne eller tørste!
I det de tuslet inn på scenen så var det mildt sagt mange herlige smil i foto-pit’en for det er ikke hver dag man ser et så hardtslående band fremstå så joviale der de helte innpå litt drikke, hilste til publikumet og vekslet noen ord seg i mellom. De fremsto i bunn og grunn en gjeng kamerater som kanskje skulle jamme litt. Om noen mot all formodning ikke visste hva de hadde i vente og trodde dette var beskrivende for resten av konserten så må sjokket ha vært livstruende.
Med Strenght Of My Mind som første låt ut satte de ikke bare standarden for resten av konserten, men – med unntak av Iron Maiden – så fikk de alt annet til å fremstå som radiorock. Misforstå meg rett for Trondheim Rocks ble en fantastisk festival med et godt variert program uten nedturer på scenen, men de fleste festivaler har dette ene bandet som topper hele skiten og Trondheim Rocks sitt var for meg uten tvil Killswitch Engage.
Begrepet «dødpunkt» var ikke-eksisterende og det er ikke ofte jeg opplever et band hvor samtlige medlemmer er like ekstremt hyper-energiske. Jesse Leach har en stemme og en scenepersonlighet som bare må oppleves; den rene vokalen sitter like forbasket godt som skrikevokalen. Når en sanger har den evnen så er det så inni gamperævva rått å høre på! Fremfor å bare gjøre jobben sin og la Leach varte opp publikumet så hadde også resten av bandet en fantastisk kveld på scena. Det å se Adam Dutkiewicz live er noe man bør unne seg minst en gang i løpet av livet. Mannen har denne rolige fremtoningen og kan fremstå som nesten litt døll sånn helt i starten, men så helt ut av det blå virker det som om det eksploderer et aller annet innvendig på fyren og det serveres et spinnvilt show. Allerede der fikk i alle fall vi fotografer et problem; vi hadde Leach og så hadde vi Dutkiewicz. Men, Killswitch Engage er mer enn to personer og som om det ikke var nok med at vi måtte løpe etter disse to så fikk vi også Joel Stroetzel og Mike D’Antonio som begge var i den samme storformen og spesielt sistnevnte vartet opp med så mye flyvende hår, poseringer og energi på scenen at det ble en prøvelse å fotografere alle! Og bak de satt Justin Foley på sin plass bak trommene og hamret løs som en gal og fikk det til å smelle godt i brystkassa på folk.
Det meste vil nok blekne i forhold til Maiden, men samtidig er ikke Killswitch Engage i nærheten av samme sjanger og for meg er det ingen tvil; Killswitch Engage leverte en minst like rå konsert som Iron Maiden på årets Trondheim Rocks og jeg gleder meg rått til å se de igjen en gang i fremtiden.
