Å dekke en konsert er like forbasket artig åkke som hva det er, men det å skrive om en konsert servert av et band man kanskje ikke har det helt store forholdet til er verre. Som Kvelertak. Jeg vet; de begynner å bli rimelig heftig store og musikken selger åpenbart som utstoppa ugler i dyrebutikker, men det er bare ikke min greie. Allikevel så ble det egentlig ganske så forbasket artig når de spilte på årets Trondheim Rocks.
Men la oss derfor avklare en ting først som sist; jeg kommer fortsatt ikke til å plage mine tidvis kjære – men oftest musikalsk «utfordret» – naboer med Kvelertak fremover. Det blir rett og slett for pågående, for in your face og for tøft for min åpenbart tilårskommende del. Akkurat det gjør at jeg er sjeleglad at jeg ikke sto foran scenen når gutta dro på. Ironisk sett er det også det som gjør at jeg syntes det her var mer enn bare litt underholdende.
Ved å trekke meg et godt stykke bakover ble jeg vitne til hva Kvelertak faktisk handler om; fra det sekundet de åpenbarer seg på scenen og man ser ei ugle som har en rocker stappet opp i baken så viser de en upåklagelig evne til å skape et helvetes rockeshow etter alle kunstens regler. Det musikalske truer konstant med å sprenge publikumets trommehinner ad skogs samtidig som gutta er aldri så tøffe i trynet, dog på en nesten sjarmerende måte der de tidvis sprakk opp i glis like breiale som beinstillingene. Og med Erlend Hjelmvik som frontfigur så har de også en naturlig dirigent for publikumet som ikke lot seg be to ganger når Kvelertak nærmest oppfordret til circlepit og crowdsurfing gang på gang på gang. Når sant skal sies trengte aldri dette publikumet noen direkte invitasjon for liv foran scena ble det og hvis det skulle være slik at noen hadde forvillet seg frem til scenekanten i troen på at de skulle få nyte konserten i fredelig omgivelser så fikk i alle fall de seg tidenes overraskelse.
Det å se en konsert ta slutt og tenke at dette var fantastisk moro mens man samtidig tenker at dette absolutt ikke er noe for en selv, er noe jeg ikke har opplevd tidligere. Jeg ser også for meg at denne artikkelen kommer til å irritere vettet av fansen deres, men se det sånn; jekk ølen deres, spreng høyttalerne og kos dere glugg ihjæl med Kvelertak for uten oss halvgamlinger som ikke forstår musikken så ville Kvelertak tross alt ikke ha vært Kvelertak.
