Luften fylles av lukten av røyk, alkohol, hårspray, svette og forventinger. Lokalet er lite, rustikt, publikummet er i ekstase før bandet tar scenen og når bandet går av scenen er man like utslitt som fornøyd med livet. Det kunne fort ha vært skrevet om en konsert på 80-tallet. Eller bare etter en helt normal konsert med Backstreet Girls nå i 2024.
I en stadig mer politisk korrekt verden hvor vi blir forsøkt innbilt at selv rocken har blitt stuerein så er ikke Backstreet Girls bare motvekten, de er et levende bevis på hva sjangeren egentlig handler om like mye som en skammelig effektiv vaksine i mot dagens p4-pop/rock.
Denne kvelden var lokalet omtrent så fullt som arrangøren fikk lov til å fylle det, og foran scena var det stappfullt lenge før de tuslet på scenen til tonene av King Of The Road. Allerede da visste vi hva vi hadde i vente og det fantes neppe et tørt øye eller et ubrukt stemmebånd når de åpnet ballet med Beef Chop Suicide; jepp, den låta med den regelrett deilige introen!
Her var det aldri noen tvil; det handlet om et band som gjør hva de lever for og en fanbase som lever for akkurat det samme. Her var det aldri snakk om å moderere seg, ta høyde for at det kom en dag i morgen eller late som det var en studio session. Dette var for bandet… for fansen.. for musikken.. for livet..
Perlene kom som perler på en rad, hit’s på en best of plate, eller shot’er i en bar;
Medicine Man, Boogie My Life Away, Where Have All The Bad Boys Gone, og It Ain’t Easy dannet den første halvdelen. Den andre halvdelen ga oss klassikere som Rattlesnake Charlie, Smoke, Boogie Woman, Goat, Loaded, Hizbollah Rock n Rolla, og Gimme Just a Second,
Det sitter.. Rakkern heller; det sitter så forbaska godt. Akkurat som det har gjort de siste 40 årene. Gutta vet hva de driver med. Det samme gjør publikumet. Så jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes noen som prøver å “anmelde det”; det er en opplevelse så bare nyt det!
Noe annet bør være utenkelig med tanke på det her bandet. De har vært åpne på at de har hatt noen mindre gode perioder opp gjennom årene. Korona-tiden var et helvete. Men også at de ikke har hatt det bedre enn etter at koronaen slapp taket, samfunnet åpnet og dagens besetning ble en realitet.
Jeg tror på de.
De har ikke bare en forbaska dyktig fyr på trommer i Jonas Alaska, men frontrekka? Jeg har alltid vært varsom med å bruke ordet “legender”, men i dette tilfellet er det ikke bare innafor; noe annet hadde vært fullstendig svada.
Bjørn Müller er 80-tallet reinkarnert med stemme, fremtoning, scenetekke og publikumstekke. Petter Baarli, mannen som slettes ikke trenger at skribenter prøver å si noe; mannen er et vaskeekte geni på gitar, har sin smått berømte duck walk, eier scena som resten av gjengen, og gir så fullstendig fxxn i å prøve å passe inn så lenge han får gjøre det han skapt for; spella rock!! På Bjørn’s andre side? Gaute Vaag på bass! Eller som Mr Müller selv sa det; rockens best kledde mann! Muligens pubertalt og amatørmessig skrevet; men jeg virkelig rådigger det når artistene kjører 80-talls stilen fullt ut masse hår, den typen rocka klær, hæler, sneipen i geipen og skåler med publikummet (som de alle gjorde kast i vending!). Litt sånn fuck dagens “jeg identifiserer meg som gudene-veit-hva” og bare “kjør på”! What’s not to love?!
Når de gikk av scenen etter Awright, Awright, Awright var det strengt tatt bare takke og bukke. Ikke bare for konserten, men også for at de fortsatt er seg selv, gir jernet åkke som hvor de og lar oss som er for unge til å ha vært på rockeklubber på 70- og 80- tallet, muligheten til å faktisk oppleve det nå i 2024.
Det er rett og slett mer enn bare en konsert… det er en tidsreise.. en opplevelse.. rock.. livsglede.. minner.. Det er Backstreet Girls…
Ønsker du å benytte deg av bildene? Ta kontakt på rune@runefredstad.no.
Følg meg gjerne på: Facebook | Instagram.
Backstreet Girls: facebook | instagram | spotify
Arrangør: Hygg, Bygg & Country
Les også «Fotografen’s Notater» under bildene.
Fotografens Notater
Ingen pit. Et slags publikumsgjerde av særdeles tvilsom karakter. Noen hundre elleville og ekstatiske publikummere. Slike forutsetninger snur alt på hodet og man er nødt til å tenke annerledes.
I forkant av konserten slo jeg av en prat med arrangøren og vi var unisont enige om en ting; her var det bare å glemme tradisjonelle konsert-portrett-bilder og heller gå for live-bilder.
Nettopp grunnet mangelen på pit og forsåvidt space så forkastet jeg fort ideen om å benytte meg av to kameraer med to forskjellige objektiver, og gikk utelukkende for Sony a7iv med et Sony 24-70mm f/2.8. En kombo som fungerte perfekt denne kvelden hvor jeg uansett ikke kom up, close and personal, og heller ikke kunne stå altfor langt unna grunnet layouten i lokalet.
Til gjengjeld ble løsningen å prøve å finne en ok plass på siden av publikumet og følge dynamikken; når noen gikk så ble jeg frivillig/ufrivillig flyttet stadig nærmere og fikk således en helt ok variasjon i bildene. Noe flaks? Naturligvis. Men i slike tilfeller tar man det får og når publikumet attpåtil gir en litt ekstra plass så er det bare å kose seg glugg ihjæl og nyte kvelden.
Lyset denne kvelden ble servert av Rainbow og allerede da vet man at man får særdeles gode arbeidsforhold.
Lukkertiden varierte mellom 1/160 i noen ytterst få tilfeller og 1/320 som ble normalen. ISO lå konstant på 1600 foruten når jeg beveget meg i bakkant av lokalet og gikk opp på ISO 3200 for å få litt mer opplyst publikum.
Ellers var det så godt lys at det var nærmest plankekjøring. Rainbow har rykte på seg for å være blant de beste i bransjen og årsaken ligger mye i deres evne til å balansere lyset. Her er det aldri snakk om noe ekstremt skifte mellom farger og intensitet, eller psykedeliske fargekombinasjoner; overgangene i lysstyrke så vel som farger var glidende og det var åpenbart at de kan et og annet om fargeteori for dette bare fløyt nettopp så elegant som man nærmest drømmer om når man skal fotografere en konsert.
Utstyr:
Kamera: Sony A7iv
Objektiv: Sony 24-70mm f/2.8
Sekk: Lowepro ProTactic 450aw
Pc: dell xps
Software: Adobe Lightroom