Turbonegro @ Spydeberg Rock Festival 2017

Vi er ikke akkurat i manko på rebelske band som opplever at samfunnet rundt de modnes mens de selv ender som gamle og flaue kopier av seg selv. Med ett image som Turbonegro i alle år har hatt så skulle man kanskje tro det ville vitne om særdeles elendig dømmekraft av arrangøren å hyre de inn i 2017, men sannheten er faktisk stikk motsatt; de er kanskje akkurat den hardstikkende rockepilla vi trenger å få kjørt inn i trommehinnene for å ikke glemme hvordan denne sjangeren en gang var.

Det bør nok nevnes at vi også har en del gamle travere som holder på med den dag i dag med stor suksess og for all del; mange av dagens ferske band er også helt fenomenale når det kommer til å holde denne sjangern i live. Men allikevel er det noe med Turbonegro som bare passer så utrolig perfekt i dagens samfunn for en gang var de tross alt rebelske med sitt noe outrerte image og vis-fingeren-til-det-etablerte-låter og det skadet naturligvis ikke med diverse scenestunts og ett par skandaler. Samfunnet tok imidlertid en ny retning hvor mye mer ble godtatt og de hadde en periode hvor de ikke var fult så aktuelle som de en gang var. Men i 2017 så er vi kanskje atter en gang på vei mot et prippent samfunn uten nevneverdig toleranse for, vel, noe som helst.

Vi har såkalte politikere som vil fjerne olje og bensin og biler, vi har «rebelske» artister som KANSKJE tar en tur på cider-fylla og vi har spenngale idealister som tusler rundt i resirkulerte sandaler og roper høyt om både det ene og det andre. DE burde ta seg en tur på en konsert med Turbonegro i 2017 for bandet er like hardtslående og unike som de en gang var. Minus den berømte rævraketten.

Å sammenligne Tony Sylvester med Hank Von Helvete blir for dumt for begge har sin greie på scenen og det skal vanskelig la seg gjøre å kritisere samspillet i dagens Turbo; Sylvester er akkurat denne energiske og utagerende maskoten som bandet trenger å ha i front for sjelden har jeg sett så mange tilfeller hvor resten av bandet drar på smilebåndet og smårister på hodet av vokalisten. Forbanna underholdende og så herlig menneskelig i en bransje hvor stadig flere band kjører på autopilot.

Resten av bandet sto naturligvis ikke noe som helst tilbake for frontmannens psyko-surrealistiske publikumstekke og det hele føltes som en slags musikalsk kraft fra helvete som hadde tatt seg en lur i noen år mens de ventet på at samfunnet atter en gang trengte en oppvekker og det ga de oss så det ljomet etter og det er nok trygt å si at arrangøren traff huet på spikeren her.

En utfordring på en festival er nemlig å få med seg publikumet som blir utsatt for store mengder artister og når man står der som en slags pressens mann (og lurer på hvorfor i huleste heite man ikke har byttet ut kameraet med en pjolter) så ser man stor forskjell på engasjementet hos publikumet og jeg kan med hånda på hjertet si at dette er en av få konserter på Spydeberg Rock Festival jeg ikke hadde tørt å stått i sentrum av folkehavet for dette var som å se en pastor og hans menighet etter å fått i seg akkurat litt for mye LSD; gud bedre for et trøkk det ble.

All ære til arrangøren som hanket de inn og en stor takk til Turbonegro for at dere fortsatt er dere selv for i dagens glattpolerte pop-rock-bransje så trenger vi noen som ikke er redde for å være seg selv.


BONUS


       

Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar