Toto @ Oslo Spektrum 2018

Det finnes i bunn og grunn tre typer gamle helter som fortsatt turnerer; de som gjør det for pengene og strengt tatt hadde fortjent en plass hos Madam Tussaud, de som er såpass på overtid at de makter å radbrekke låtene så vel som dialogen i mellom de, og så har man den heller sjeldne – og til dels utrydningstruede – gruppen som bare leverer og leverer og leverer.

Med konsertstart allerede klokken 19.30 (pluss noen minutter grunnet tregt publikum) og godt og vel litt over 2 timers varighet hersket det aldri noen tvil om at Toto – også denne gangen – mente alvor. Hvor mange ganger de har besøkt Norge de siste årene har nok de fleste mistet tellingen på og for å være ærlig tror jeg neppe noen egentlig bryr seg for er det egentlig noe galt i å få servert en slik en drømmeaften ved jevne mellomrom?

Etter 40 år og sånn bortimot 40 millioner solgte plater (samt noen millioner streams) har gutta opparbeidet seg en hit-katalog som får mange av dagens store til å fremstå som one-hit-wonders. Det var noe man merket relativt tidlig. For med Alone som åpningsnummer løftet Toto stemningen til et nivå en festaften verdig og flesket allerede til som låt nr 2 med Hold The Line som for alvor satte standarden for hva vi hadde i vente denne kvelden. Her skulle nye låter gå hånd i hånd med gamle. 25 totalt. Naturligvis også inkludert Rosanna. Et akustisk sett sånn ca midtveis. En avslutning med den låten (Africa) som alle forventet. I alle fall før det påkrevde takk-for-ikveld-nummeret med The Road Goes On som satte et verdig punktum for denne kvelden.

Det som imidlertid gjør Toto til, vel, Toto er ikke bare en omfattende låt-katalogen som alle kjenner, men heller hvem de er på scenen, hvor mye de legger i alt de gjør og til slutt det samspillet de har med fansen sin. Med gitarvirtuos og bandleder Steve Lukather i front viste de så til gangs hvorfor vi bør komme oss ut av sofaen og inn på nærmeste konsertsted for låter som kanskje ikke tar helt av på plate fikk et driv og en slagkraft som kun kan skapes live av musikere som har det ikke bare i blodet, men også i hjertet. Her ble det regelrett en parademarsj av rytmer og riff fra start til sutt mens selve lyden var helt enorm. Dette var et lydbilde skapt i en tid hvor det handlet om sjelen i musikken og Toto har finpusset på det i 40 år; ikke rart flere opplevde frysninger i samtlige ut-stikkende kroppsdeler når Lukather på gitar, Shannon Forrest på trommer, Lenny Castra på perkusjon, David Paich på keyboard, Steve Porcaro på keyboard, Shem Von Schroech på bass og Warren Ham på saksofon nærmest jammet seg perfekt igjennom enhver låt mens Joe Williams holdt seg til vokalen.

Med over 2 timers varighet kan man strengt tatt bruke ett par a4-sider på å dra frem hver minste detalj og analysere hver eneste låt. Om man på liv og død vil. Eller så kan jeg takke for følget om du har lest så langt og avslutte med følgende oppfordring: om du får muligheten til å oppleve Toto live neste gang de kommer til Norge så gjør det. For selv om du kanskje ikke er blodfan av alle låtene så handler det om så mye mer. Her er det en fremføring, innlevelse og et samspill av de sjeldne mens det instrumentale holder den ypperste spitzenklasse. Dette er rett og slett musikkhistorie skrevet i en tid vi aldri får tilbake, men som vi allikevel har muligheten til å oppleve nettopp takket være band som Toto som fortsatt har det i seg. 


BONUS


Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar