Takk for i år 2017

Valget var i bunn og grunn tatt. Alt tatt i betraktning så føltes det egentlig en smule naturlig å legge hele knipse-og-blogge-om-konserter-prosjektet på hylla. Opplevelsene og minnene har vært sinnssykt mange. Den siste konserten? Det skulle bli Spydeberg Rock Festival 2017. Festivalen hvor det hele begynte i 2011. Det skulle også vise seg å være festivalen som forpurret mine pensjonsplaner.

I en bransje hvor det er hovedsakelig publikasjoner og profesjonelle musikkblogger som får fotopass så har det i alle år vært naturlig at mindre blogger og selvstendig fotografer stiller bakerst i køen. Utfordringen er at man gjerne vil så gjerne få tak i disse eksklusive fotopassene og vi har de siste årene sett en sinnssykt oppblomstring i «blogger forkledd som digitale musikkmagasiner». Ønsket om å by på noe mer og dermed stille sterkere i kampene om fotopassene resulterte i at plutselig alle prøvde seg. Jeg også. Selvfølgelig. Endte ikke godt det der.

Plutselig var det nærmest forventet at man skulle publisere musikkvideoer og pressemeldinger i tillegg til nyheter, intervjuer og konsertreportasjer. En nobel tanke og jeg forstår veldig godt at de ansvarlige for fotopassene gjerne vil ha valuta for passet. Men dette skapte også en snodig situasjon hvor stadig flere blogger kun publiserte musikkvideoer og pressemeldinger i tillegg til konsertreportasjene.

Sjelden har jeg fått så mye avsmak for noe i mitt liv. Hvorfor i alle dager skal man bruke masse tid på å publisere ting som allerede har sirkulert i sosiale medier?

Bransjen er ikke slik den en gang var.

Rent teoretisk ville det enkleste ha vært å fotografere for andre, men tidene har forandret seg. I dag bugner det over av gode konsertfotografer og alle blogger har et kobbel med fotografer tilknyttet seg med det resultatet at det er ventetid på å få sin tur. Samtidig kommer dette med sjangere. Ikke alle dekker alt og DET kan være et irritasjonsmoment!

For meg ble derfor 2017 et dilemma. På den ene siden angret jeg som en hund over at jeg (sammen med ett par andre) gikk løs på Shownytt-prosjektet (hun som har domenet i dag var ikke med på «kaoset» og er uskyldig oppe i dette!) samtidig som jeg ikke ville at bilder og artikler skulle forsvinne. Tanken var uansett at Spydeberg Rock Festival skulle bli den siste så den ene logiske løsningen var i mine øyne å starte en blogg under eget navn. Naturligvis døden for å få fotopass til annet, men det var heller ikke planen når 2016 gikk over i historien.

Problemet var bare denne lille festivalen i Spydeberg.

Gutta bak den er triveligheten i egen høy person og de legger utrolig mye vekt på lyd og lys til å være en så liten festival som det egentlig er. Opplevelsen er enorm og bare det å stå i en fotopit? Det er et kick som ikke kan forklares. Like mye som at det er umulig å legge fra seg.

Etter Spydeberg Rock Festival 2017 ble det for meg veldig enkelt; jeg kunne bare ikke kvitte meg med fotoutstyret og selv om det kanskje ikke ble noen store konserter i Oslo så hadde jeg uansett Spydeberg Rock Festival å se frem i mot. Og ikke for å glemme Nebbenfest hvor den tidligere Kraftfestivalen-generalen Ronny Bergersen står bak. Det er noe med det at det å leve et helt ordinært a4-liv uten å ha noe å se frem i mot fungerer bare ikke for meg. Jeg har prøvd. Fungerer bare ikke.

Spydeberg Rock 2017 leverte som fxxn. Som de alltid gjør de gutta der. Men hva gjør man når man ikke vil være med på den samme tullete greia som så mange andre, ikke skyter for noen og fortsatt ønsker å drive med dette?

Man sender mailer og håper på det beste.

Men du verden som avslagene kom. Som forventet. Men akk så surt!

Ting skulle imidlertid forandre seg utover sommeren når jeg sendte avgårde en søknad til Tømmerstock hvor Europe og TNT var headlinere på en og samme kveld.

I stedet for et avslag på søknaden om fotopass så var det «det er bare å komme». Haka hang omtrent på knæra og til tross for at det ble en reise på ca 27 timer totalt før jeg kom meg hjem i sengs så var det en reinspikka fantastisk opplevelse.

Rått var det også å komme innenfor portene til Granittrock hvor Seigmenn og Honningbarna spilte på samme kveld.

At disse to monstrumentale opplevelsene skulle få konkurranse utover året var alt annet enn gitt for det ble en sabla lang tørkeperiode som endelig tok slutt når Amaranthe skulle spille på Rockfeller. Ikke bare leverte Amaranthe en forrykende konsert, men deres «oppvarmingsband» Sparzanza overrasket livskiten ut meg og har blitt et av mine absolutt favorittband.

Oslo Ess på sin side leverte en sinnssykt kul julekonsert og med det var jeg egentlig klar for å ta julen med god samvittighet.

Utrolig nok skulle det vise seg å bli en konsert til og det med ingen ringere enn Beastö Blancö på Hard Rock Cafe. Uten tvil en av de desidert råeste konsertene jeg har vært på noensinne.

Sånn ellers i året? Det å få dekke avslutningskonserten til DDR ble en uforglemmelig opplevelse. Det også.

Det som imidlertid har stått høyest i kurs dette året er ikke bildene. Eller konsertene. Selv om de alle har vært episke.

Det er derimot alle personene man møter. For når bildene er tatt og man er ute av piten så er det fortsatt bare en gjeng med mennesker som brenner for det samme. Det har vært kjempehyggelige samtaler med vakter, pressekontakter, baransatte og arrangører. Og ikke minst med andre fotografer. Det er og forblir et lite miljø det her og det hersker ingen tvil om at det også er et fargerikt ett som jeg stortrives i.

Nedenfor følger en liten kavalkade over diverse «året’s» og med det krysser jeg fingrene for at 2018 blir et enda heftigere år samtidig som jeg takker for all oppmerksomhet.


Årets Høydepunkt


OH! MY! «SOMEHTING»!

2017 var året hvor Nikon hadde sitt 100 års jubelium og selv har jeg brukt Nikon i alle år så når de på starten av året inviterte alle Nikon-brukere til å sende inn bilder til såkalte kavalkade-videoer så sendte jeg like greit inn ett. Med tanke på at de mest trolig fikk inn noen hundre tusener så tenkte jeg strengt tatt ikke noe mer på dette.

Det er ikke til å legge skjul på at opplevelsen var noe sjokkartet når jeg plutselig fikk en mail fra Nikon hvor de kunne opplyse om at mitt ene innsendte bilde hadde blitt valgt ut til en av deres videoer.

Bildet kan sees på ca 00.48/00.49 i klippet ovenfor og er tatt av bandet Hantering når de rocket livskiten ut av en liten pub i båstad for noen år sida.

 


Årets bilde: Johan fra Amaranthe


Amaranthe live er og forblir en opplevelse man enten elsker eller hater, men man kan ikke se bort fra at de elsker å showe for fotografene selv om lysmannen er en drittsekk av dimensjoner der han byr elendig lys hver eneste gang. Denne konserten var intet unntak, men under de tre første sangene kom også det ene øyeblikket som i bunn og grunn oppsummerer det meste for oss konsertfotografer. Det øyeblikket hvor artisten velger å gjøre noe for akkurat «deg». I dette tilfellet satt Johan godt gipset på en stol før han plutselig tok ei kort pause for å by på en finger og ei tunge når jeg rettet kameraet i mot han. Jeg bare elsker bildet og jeg råddigger fyren for å alltid stille opp for oss fotografer!

 


Årets Konsert 1: Beastö Blancö  @ Hard Rock Cafe


Alle generasjoner har sin musikk og det betyr i korte ordlag at den rocken som var står når jeg ble født, den er døende. I alle fall er det inntrykket man får når man skrur på radioen og hører «eksperter» omtale topp20-låter som rock. Nei, gi meg den møkkete rocken som ble definert med tatoveringer, sylskarpe riff, hardtslående trommer, masse hår, idiotisk allsang-vennlige låter og sterke scenepersonligheter.

Det finnes riktinok mange tribute-band som fanger sjelen, men de virkelig ekte bandene er det langt i mellom og for å være ærlig begynte jeg å trodde at de ikke lenger eksisterte.

Beastö Blancö motbeviste meg greit.

Fy faen for en konsert de leverte den kvelden på Hard Rock Cafe. De hadde absolutt ALT og det vi sto igjen med var en klubbkonsert med verdensstjerner som hadde 80tallet i blodet og serverte en tidsmaskin av en konsert. Uten tvil den råeste konserten jeg var på i år og når sant skal sies er det noe av det råeste jeg har opplevd noen gang.


Årets Konsert 2: Sparzanza @ Rockefeller


Oh damm! Når Amaranthe spilte på Rockfeller var det intet mindre enn 3 oppvarmingsband og de 2 første var absolutt ikke noe for meg. Sparzanza hadde jeg utrolig aldri hørt om før og fikk ganske nøyaktig en time på å sjekke de ut før konserten og jeg virkelig råddigga hva jeg hørte. Når de tok scenen så var det helt sykt! Det var blytungt, men allsangvennlig. Det var fengende, men brutalt. Det var teknisk imponerende, men fortsatt løssluppent og personlig. Og det var ett band som bare gunnet på og leverte en minst like rå konsert som Amarathe som headlinet kvelden. Joda, Sparzanza ble uten tvil årets overraskelse for meg og har allerede tatt et realt byks oppover på spotify-statistikken min.


Årets konsert 3: Europe @ Tømmerstock


Tilbake i 2016 holdt jeg på å dette av stolen når en kamerat av meg plutselig spurte om jeg ville være med Europe på Rockefeller. Et av mine absolutt favorittband noensinne. Og konserten innfridde. Så til de grader. Når Europe skulle spille på årets Tømmerstock hadde jeg i utgangspunktet ikke tenkt til å søke. Bare en blogger og fotopass for Europe? Nja.. neppe.. Men så kom det meg for øre at en fb-fotograf hadde fått fotopass så jeg måtte jo bare søke. Og jeg fikk. Det ble riktignok en tur på 27 timer i våken tilstand, men det var verdt det. Gutta leverte et strøkent sett med en nesten ungdommelig entusiasme og ei spilleliste så full av hits at det ble en nesten halvannen time lang orgasme. Absolutt like bra som på Rockefeller og denne gangen fikk jeg knipset de au. En ting mindre på bucketlista mi!


BONUS


  

Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar