Sparzanza @ Rockefeller 2017

Det er ofte ingenting bedre enn en konsertkveld hvor arrangøren disker opp med flere oppvarmingsband som fort kan vise seg å overraske publikumet og for en skribent er det lite verre enn når arrangøren disker opp med  flere oppvarmingsband og man rett og slett ikke rekker å sjekke de ut på forhånd. Sparzanza hadde jeg omtrent en time til å sjekke ut på Spotify i forkant og sjelden har gledet meg så mye til et «oppvarmingsband» som jeg gjorde etter denne timen!

Med over 20 års fartstid, 46k følgere bare på fb, en turneliste som har tatt de verda rundt og musikk som har gitt de en drøss med priser så skal jeg ærlig innrømme at jeg sitter igjen med en «hvorfor i huleste heite har ikke jeg hørt om de tidligere???»-følelse. Det er imidlertid noe som heter bedre seint enn aldri og det er ikke til å legge skjul på at Spotifyen min går varm om dagen. Men hva var det som egentlig skjedd når de varmet opp for Amaranthe denne kvelden?

Inn på scenen – til et fullstendig bedritent lys som ikke gjør annet å ødelegge dagen for oss fotografer – kom et band så spillekåte at jeg begynte å frykte for Rockefeller’s høytaleranlegg. Om det var en slags syrlig ironi i åpningslåten Announcing The End vites ei, men låta la lista for en 10 sanger lang konsert som fint kunne ha avsluttet enhver annen kveld og arrangøren skal ha skryt for å ikke ha latt noen andre enn Amaranthe følge opp det her for gud bedre som det skulle ta av utover.

Etter at gutta fra første låt gjorde det klart at dette skulle bli fest for alle som liker musikk med trøkk i så bar det ut på parademarsj med Pine Barrens, Crone of Bell, Follow Me, Vindification, Alone With A Loaded Gun, Underneath My Skin, The Trigger og Mr Fish. Selv tok meg selv i lure på hva nøyaktig som pågikk på scenen for det hersket aldri noen tvil om at dette var tvers igjennom live, men det var så idiotisk strøkent servert med så høy kvalitet på spilling og vokal – og låter – at det var 10 låter perfeksjon blottet for svake øyeblikk. Det er i slike tilfeller man som skribent konkluderer med at det bare tull å prøve å stå der med en kritisk penn og være objektiv for noen ganger er bare å nyte det man får servert så kan hele den kritiske «vi er da profesjonelle anmeldere»-greia få vente til en annen gang.

For med disse 9 låtene så serverte Sparzanza et sett så sterkt at det tidvis føltes som å være på en arenakonsert og det før sistelåta Temple of the Red-Eyed Pigs som har et refreng og et driv så suggerende og headbang-mens-du-synger-deg-stum –  vennlig at det heles føltes som et «fuck dere som tror at topp20-artister spiller rock!!».

Det å påstå at en enkelt konsert er tidenes beste vil være tull åkke som hvem man snakker om, men en ting er sikkert: Sparzanza leverte ett av de råeste settene JEG kan huske å ha opplevd og DEN avslutningen!! De løftet taket, de rystet grunnvollene til Rockefeller, og de satte en standard som krevde sitt band å følge opp. Dermed fikk vi to uhyre sterke headlinere denne kvelden og jeg håper virkelig at Sparzanza kommer tilbake til Oslo så fort som det overhodet lar seg gjøre og da med et komplett sett for dette? Dette er musikk! Dette er konsert! Dette er Sparzanza!


BONUS


Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar