Seigmen @ Granittrock 2017

Det var ikke det at jeg gikk glipp av 90-tallet. Jeg hang bare litt igjen på 80-tallet og klarte dermed å gå glipp av den norske rockebølgen som skyldte over landet og selv om dette sikkert fortjener en plass i gapestokken så fikk jeg aldri med meg Seigmen til tross for at de var en snakkis blant mange bekjente. Så hvordan oppleves en konsert med et av 90-tallets største norske band nå i 2017 når man aldri har hatt et forhold til musikken?

Slettes ikke verst. Det må innrømmes. Denne tidlig-høst-kvelden på Granittrock på Grorud begynte å bli småkald til tross for at Honningbarna hadde varmet opp publikumet og ungdomsscenen sydet av energisk ungdomsrock så Seigmen hadde kanskje en noe utakknemlig jobb med å avslutte kvelden. I alle fall var det mitt inntrykk siden Honningbarna hadde tatt noe så grønnforjævelig av på scenen før de.

Seigmenn på sin side viste at den verdenen de skapte tilbake på 90-tallet fungerer like godt på en scene i dag. Helt fra den smålange introen hvor scenen ble dynket i røyk lå det en eim av gotisk melankoli over sletta og stemningen blant publikumet var til å ta og føle på. Dette var gamle så vel som nye fans som for lengst hadde omfavnet Seigmen som sitt soundtrack til livets tyngre perioder og det var ikke nevneverdig stille bak oss fotografene når introen var ferdig og Seigmen smalt til.

Det tekniske satt som et skudd og bandets dystre – på grensen til industrielle – lydbilde omfavnet konsertområdet og med Alex i front ble vi trukket med inn i en på grensen til dystopisk verden hvor det tidvis deprimerende gjorde vei i vellinga og fremkalte allsangen og vill hopping blant publikumet. På scenen sto Seigmen som tryggheten selv med Alex som dirigent for et knippe musikere i storform og de som kanskje trodde at gutta tok det litt mer med ro nå pga aldere så er det bare å tro om igjen; dette er ett band som absolutt ikke står rolig på scenen for å melke sine gamle hits.

For meg ble dette en spesiell konsert som satte meg i en skvis; Seigmen på plate er fortsatt ikke mine greie, men Seigmen på en scene? De har denne spesielle evnen til å skape sin egen verden på scenen og man skal være relativt død innvendig for å ikke la seg bli med på en musikalsk reise som grenser til det geniale og unike uavhengig av hva man til daglig hører på. Sånn sett er det kanskje trygt å konkludere med at Seigmen ikke bare fortjener sin plass i den norske musikkhistorien, men også sin plass på scenen i 2017.

 


BONUS


      

Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar