Oslo Ess @ Rockefeller 2017

Jeg så de på Kraftfestivalen i 2013 og falt pladask. De hadde tekstene som traff oss. De hadde rytmene som fenget oss. De hadde showet som blåste de fleste av banen. De var rett og slett Oslo ESS. Nå inviterte de til årets julekonsert på Rockefeller for 7 gang på rappen og endelig skulle jeg få en fridag fra dette hersens julemaset og det skulle vise fort at dette kommer til å bli en ny juletradisjon for min del.

Der hvor gatene i Oslo Sentrum var spekket til randen med julelys, juletilbud, julemat og jule-jeg-tørner-gærn-snart-artikler så var Rockefeller befriende ribbet for alt som kunne minne om tradisjonell jul og etter sjarmetappen fra Death By Unga Bunga lå alt til rette for en julekonsert servert av et band som begynner å bli en veldig viktig del av den norske musikkhistorien.

De begynte kanskje som dette hyper- energisk og – entusiastiske garasjerockbandet, men det som i verste fall kunne ha blitt «bare nok et støyende band i mengden» utviklet seg fort bli en hoffleverandør av hverdagslige tekster servert med et ekstremt tempo og allsang-faktor av de høyst sjeldne. Etter en årrekke i gamet hadde det vært helt greit om gutta roet det hele ned, men det tok ikke mange sekundene før de feide all tvil til samme side som et forbauset publikum; sjelden ser man et band som oser så mye av reinspikka spilleglede som Oslo Ess.

De store hit-låtene kom som perler på en snor kun avbrutt alle de andre perlene som har en like høy allsangfaktor mens det var et heindundrande tempo på scenen og jeg skal ærlig innrømme at det er langt over min fatteevne at de ikke bare klarer å holde dette energinivået konserten igjennom, men også at Åsmund Lande’s stemme faktisk holder seg konserten igjennom for vi fikk vel omtrent sånn ca 1 hel ballade mens resten var full kick ass pupp.

Ess’et er imidlertid så mye mer enn èn vokalist med ett band; det er en helhet som vitner om vennskap og en dedikasjon litt utenom det vanlig. Riffene serveres med den selvfølgelighet fra Peter Larsson som får den stakkars gitaren til omtrent gråte blod mens hans selv står der litt i sin egen verden og nyter hvert eneste minutt. På trommer sitter Håvard Takle Ohr og hamrer akkurat så enkelt og brutalt som Oslo Ess faktisk er og det skader ikke at fyren har en innlevelse bandet verdig; dette var trommeporno fra øverste hylle. Men hva skal man si om Knut Oscar Nymo da? Der han trakterer bassen som om det var en gitar med ei innebygd skarptromme? Kombiner det skyhøye tekniske nivået med en scenepersonlighet rockens sjel verdig så er det lov å miste litt munn og mæle der man står foran scenen. Bortsett fra at det er umulig å ikke synge med til hver eneste låt.

Å gå ut fra Rockefeller denne kvelden føltes som å ha deltatt på noe større enn bare en konsert. Ikke nødvendigvis denne konserten i seg selv. Joda, konserten var fantastisk fra start til slutt og det er klin umulig å sette fingeren på noe. Men Oslo Ess da. Selv trakk meg litt bakover i lokalet til der eldregarden sto for jeg orket rett og slett ikke den galskapen til en yngre delen av publikumet, men det hjalp ikke for Oslo Ess har de hverdagslige tekstene som fenger uavhengig av alder og det tar fullstendig av åkke som hvilken alder publikumet har. Noen synes kanskje dette er drøyt å si, men jeg har opp igjennom årenes gang fått et stadig sterkere inntrykk av at Oslo Ess er vår generasjon hverdagspoeter der alle kan relatere seg til tekstene deres; de som fanger vår hverdag i en form rock som passer vårt samfunn. Oslo Ess begynner rett og slett å bli vår generasjon musikalske stemme og det i seg selv er jo en helt grei prestasjon er det ikke..


BONUS


Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar