Nickelback @ Oslo Spektrum 2016 – Verdas Beste Nickelback

Det er en aldri så liten prestasjon å selge noen titalls millioner plater og få egne hat-klubber, å selge ut de største arenaene gang etter gang og få et egne hat-apper i mot seg, og ikke minst holde seg aktuelle i ett par tiår og være opphavet til en musikkanmelder-sport hvor alt handler om å komme opp med den mest fargerike slakten.

nickelback-oslo-spektrum-2016-1-of-16

Det å plukke i fra hverandre Nickelback er noe av det enkleste man kan gjøre for Nickelback er faktisk verdas verste band om man legger spesifikke kriterier til grunn. De hører hjemme i rockens verden, men er er ikke harde nok til å tekkes «rockerne blant oss» samtidig som de er for harde til å kunne kalles for pop, låtene er så enkle at de bikker over grensen til det banale uten å krysse helt over, og imaget er noe som grenser til de prehistoriske. Men hva om vi lar Nickelback bare være Nickelback?

nickelback-oslo-spektrum-2016-2-of-16

Inn på scenen kommer en kvartett menn i sin tilsynelatende beste alder og man skjønner umiddelbart at dette blir noe man enten elsker eller hater. Scenen er overraskende liten og lav som bugner for god publikumskontakt, men naturligvis den er designet slik at den lar bandet for nok av plass til å løpe rundt og fri til publikumet – en sport de behersker til det ypperste. På veggen bak scenen befinner det seg tre gigantiske skjermer som ikke bare lar de på bakerste rad få se gutta, men som også brukes flittig til å filme publikumet på første rad. Og lysriggen? Tenk arena-lys med et impotensproblem; designet for å tilføre sceneshowet en ekstra dimensjon gjorde den uten tvil Oslo Spektrum større enn det er, men når den ikke ble tatt aktivt i bruk var det også så altfor tydelig at dette var en placeboeffekt som dekket over realiteten; Nickelback er et gedigent band av den særdeles lille typen.

nickelback-oslo-spektrum-2016-4-of-16

De har disse sporadiske hit-låtene som alltid fungerer; Someday, Hero og How You Remind Me er radiorock i ordets rette forstand og Chad Kroeger’s whiskey-light-stemme er akkurat passelig hes til å gjøre det hele til en småsjarmerende affære. Men så var det alt det andre da. Nickelback rent musikalsk har dette bittelille problemet med at de henger en smule igjen i fortiden for noen av låtene er så parodiske at de med letthet kunne ha blitt utelat uten at noen hadde savnet di, men det er på grensen til utrolige hva selve Nickelback-sjarmen faktisk gjør for selve konsertopplevelsen.

nickelback-oslo-spektrum-2016-3-of-16

Det er deres låter, det er disse låtene som har fått millioner av mennesker til å sende pengene sin til Canada, det er disse låtene folk betaler for å høre live, og Nickelback gir publikumet akkurat hva de ønsker.

nickelback-oslo-spektrum-2016-10-of-16

Nickelback fremstår strengt tatt som en kameratgjeng som har fått muligheten til å reise rundt og gjøre det de har drømt mens de koser seg glugg ihjæl. Ryan Peak og Mike Kroeger utnytter hele scenen mens de har denne tøff-i-trynet-attituden og Daniel Adair hamrer løs på trommesettet. Men så var det Chad Kroeger i sentrum. Det er uten tvil noe sært å se en vokalist som koser seg så mye på scenen at gliset brer seg fra øre til øre mens resten av bandet har på seg sine tøffe-i-trynet-masker og attpåtil serverer small-talk så kleint at det er umulig å ikke riste litt på hodet av.

nickelback-oslo-spektrum-2016-5-of-16

Jeg er faktisk noe i tvil om jeg vil kalle det her for en vanlig konsert. Det er kanskje mer passende å kalle det for en gigantisk jam-sesjon hvor de fylte opp nesten hele Oslo Spektrum med en del tusen ekstatiske fans som fikk akkurat hva de ønsket seg mens anmelderne fikk nok ammunisjon til å innta skyttergravene med sine tastaturer og da gjenstår det vel bare å gratulere Nickelback for å være verdas beste Nickelback.


BONUS


nickelback-oslo-spektrum-2016-9-of-16 nickelback-oslo-spektrum-2016-8-of-16

nickelback-oslo-spektrum-2016-7-of-16

nickelback-oslo-spektrum-2016-12-of-16 nickelback-oslo-spektrum-2016-11-of-16 nickelback-oslo-spektrum-2016-14-of-16 nickelback-oslo-spektrum-2016-13-of-16 nickelback-oslo-spektrum-2016-15-of-16 nickelback-oslo-spektrum-2016-16-of-16Fotografens Notater:


Benyttet utstyr: Nikon d750 | Nikon 400mm f/2.8 | Lowepro Pro Trekker 450 AW | Lowepro Memory Card Wallet | Sandisk 128GB SD | Black Rapid Double Strap

Dette var dagen hvor overraskelsene sto i kø for noen dager tidligere kom beskjeden om at fotopass var innvilget, men til forskjell fra «vanlig» hvor man står i piten så var det nå den berømte Front Of House posisjonen og når pressekontakten i sin mail påpekte at alle måtte ta med seg lange objektiv så lå alt til rette for en litt annerledes kveld. Utfordringen med begrepet Front Of House (FOH) i Oslo Spektrum er den at man aldri vet om man må stå nede på gulvet ved miksebordet og prøve å skyte imellom publikummet, eller om man blir tatt med på det platået ovenfor selve miksebordet. En posisjon hvor man får jobbe uhindret. Denne kvelden ble det på gulvet. Det er i slike tilfeller det er veldig greit å ha et Nikon 400mm f/2.8 liggende i en Lowepro Pro Trekker 450 AW! Utfordringen er bare den at det å skyte i mellom ett par tusen publiumere er noe herk åkke som hvordan utstyr man har så det kom som en befrielse når lydmannen deres sa at vi kunne stå på de gjerde-platåene så lenge vi ikke kom veien for filmkameraet deres. Dermed kom vi over selve publikumet og man kunne konsentrere seg om å fotografere fremfor å leike skarpskytter.

Med 400mm til rådighet så lå det imidlertid i kortene at jeg kom farlig nærme Nickelback og det ble umulig å skape mye variasjon i forhold til vinkler så her handlet alt om å prøve å komponere bildene så godt som overhodet mulig og ikke minst lykkes på den tekniske biten som gikk nesten skammelig lett. F/2.8, 1/320 og de to ISO-verdiene 640 og 1000; det var drømmeforhold de tre sangene igjennom!

For dette var ikke bare en helt vanlig foto-kveld for undertegnede; dette var også den første kvelden jeg hadde med et Nikon d750 på en konsert av denne størrelsen.

Hvor man på en mini-festival som Tomterdagen har hele kvelden på seg til å jobbe med et elendig lysoppsett så er konserter av Nickelback-typen «3 sanger, ingen blitz, ferdig» og da snakker man ikke lenger om et kamera man kan tusle rundt og knipse bilder med; da er vi over på et reinspikka arbeidsverktøy og jeg kan med hånda på hjertet innrømme at jeg ble mer enn litt paff over Nikon d750.

Under disse 3 sangene vartet d750 opp med en herlig ergometri som passet hånda mi perfekt mens det å justere ISO gikk like rast som et profesjonelt hus a’la d4s, men det som virkelig overrasket under disse 3 låtene var kameraets evne til fokusere. Med 400mm på den avstanden så kom jeg såpass tett på at jeg ofte måtte «leite» for å finne artistene og i det millisekundet jeg fant de så fant kameraet fokuset.

Å åpne filene hjemme resulterte i et «å dæven»-øyeblikk for det å jobbe med disse filene var faktisk en bedre opplevelse enn å jobbe med f.eks. d4s-filene og kameraet ekstreme dynamiske omfang gjorde at selv grådig undereksponerte bilder kunne bearbeides slik at de fortjente å bli publisert.

Det var i utgangspunktet planen å gå for ett – kanskje to – Nikon d5, men etter å ha begynt å jobbe med Nikon d750 er jeg neimen ikke så sikker lenger. Kan det være slik at vi nå har kommet dit at litt mer normalt prisede kameraer faktisk gjør jobben og vi ikke nødvendig «må» ha det dyreste av det dyreste for å fotografere konserter? Og om dette gjelder husene; hva med objektivene? Stay tuned; dette er noe som skal sjekkes nærmere.

Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar