Morudes @ Spydeberg Rock Festival 2017 – Dagen White Stripes møtte Hendrix i Spydeberg

Det å snekre sammen et festivalprogram er neppe noen enkel sak; er det på sommeren og det attpå til er en solfylt fredag så vet du at må åpne med en headliner om folk faktisk skal få leppene av den berømte vors-flaska og flytte skrotten ned på festivalen. Så hva gjør du? Setter opp et eller annet elendig kjøkkensbord-band for å slå ihjæl tida frem til headlineren inntar scenen? Eller gjør du som gutta bak Spydeberg Rock Festival og flesker til med ett band som ivaretar en musikalsk arv som gir fingeren så vel som knyttneven til dagens oppkonstruerte pophelvete?

Det er noe med at festival er festival og man skal gjerne høre mye rart utenom sine egne favorittartister. Selv har jeg mer enn en gang måtte besvare det evinnelige spørsmålet om hvorfor i alle dager jeg «gidder» å dekke lokale festivaler i Indre Østfold når jeg kunne ha dekket større festivaler andre steder og svaret er alltid det samme; på grunn av arrangørenes evne til snekre sammen et program hvor det så å si alltid er en overraskelse som gjør det hele verdt det.

Når jeg for ett par år siden dekket Kraftfestivalen fikk jeg gleden av å høre Amund Maarud live og det var et av få tilfeller hvor jeg la ned kameraet. Sjelden har jeg sett et like rått engasjement foran scenen som på scenen. Det var arven etter etter fordums gitarhelter samlet i ett stykk sprell levende artist, og all fornuft tilsa at det var bare å kjøpe seg en kald en og nyte konserten.

Når Amund nå har slått seg sammen med sin bror Henrik er oppskriften såre enkel; glem alt unødvendig tull. Her er det to eminente artister hvor en sitter bak trommesettet og den andre har et rack med gitarer. Ikke helt ulikt White Stripes og det var umulig å ikke dra akkurat denne sammenligningen for når et så spartansk ensemble inntar scenen pleier det ofte å bli så altfor tynt.

Når disse to brødrene åpnet ballet så kunne man lett få inntrykket av at de hadde spilt inn et helt orkester på tape for lydbildet var så gjennomført massivt at jeg så vel som en annen fotograf ble stående og se ganske så lost in Spydeberg ut.

Opplevelsen i seg selv er herlig ukomplisert; Henrik prøver kontinuerlig å slå livsskiten ut av det stakkars trommesettet mens Amund får gitarene til å nærmest lide i sin jakt på fortidens musikalske sjel mens han serverer tekstene med en innlevelse som er så altfor dypt savnet i dagens sjelløse p4-verden, og sammen skaper de en rytme, en atmosfære og et trøkk ord ikke er i nærheten av å beskrive.

Dette var den ene konserten hvor det var umulig å trekke frem låter som låt bedre eller dårligere enn andre for dette var rett og slett en eminent oppvisning i hva som skjer når to lidenskapelig artister fra øverste hylle bestemmer seg for å gi faen og skape akkurat den grisemøkkete skranglerocken vi gjerne drar frem gamle og støvete lp-plater for å oppleve. Nå må jeg bare få tak i plata deres på vinyl så jeg har noe å dra frem om noen år når dagens smårollinger lurer på hva som egentlig var for musikk å regne i 2017…


BONUS


Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar