Vi har lest om det, vi har sett dokumentarene og vi har hørt generasjonen over våre egen fortelle om det. Den gangen rocken var nøyaktig så møkkete, brutal og grensesprengende at verdas mer konservative del av befolkningen var sikker på at enden var nær. Noen tiår senere kan vi konstatere 2 ting: for det første gikk ikke verda under og for det andre så ble den et mye triveligere sted å tilbringe livet nettopp takket være rocken. Judas Priest var ikke bare definisjonen på en generasjon, men de var også en av de sterkeste stemmene innenfor rockens egen revolusjon hvor alt handlet om å leve livet til det fulle og gi blanke i hva alle andre måtte mene.
Å se Judas Priest stå på scenen i Oslo Spektrum 2015 er strengt tatt et aldri så lite antiklimaks for de fleste band fra denne perioden har enten lagt opp i god viten om at de har gitt sitt bidrag til historien eller så fortsetter de å turnere selv om de høres ut som en gjeng med kråker som ikke gjør annet enn å pisse på sitt eget rykte. J
udas Priest på sin side er bandet som setter standarden allerede med kveldens første låt i form av den nyere perlen Dragonaut når et formsterkt band løfter taket før Rob Halford ikledd mørke solbriller og lærbukse kommer triumferende inn på scenen med stokk og blytunge steg og viser at han fortsatt er verdig betegnelsen Metal God. Mannen har en stemme, en karisma og en karriere så grandios at det å stå foran scenen er det nærmeste et gudemøte de fleste av oss kommer. Sett bort fra at lydmannen ikke alltid hadde sin beste dag på jobben så er det noe episk og tidløst over det hele like mye som hele sirkuset har blitt tatt til et helt nytt nivå med Richie Faulkner på gitar.
Mannen kombinerer et ekstremt energinivå med en enda mer ekstrem spilleglede og topper det hele med et talent av de sjeldne hvor riff, timing, rytme og showfaktor nesten setter resten av bandet i forlegenhet, men bare nesten. Judas Priest er akkurat så mastodontiske at Faulkner glir perfekt inn, men jeg kan faktisk ikke se for andre band hvor mannen ikke hadde stjålet showet fullstendig. Det å se Faulkner og Glenn Tipton spille mot hverandre er et sjeldent vellykket tilfelle hvor det legendariske møter det moderne og ender opp med noe helt nytt som for meg markerer starten på en helt nye æra i Judas Priest sin tilsynelatende never ending story og om noen skulle lure; Rob Halford kommer neppe til å slite med stemmen før han selv bestemmer seg for det og Scott Travis kommer til å mishandle trommene så lenge publikummet ønsker det.
Selv fikk jeg dessverre ikke med meg hele konserten takket være NSB, men det jeg fikk med meg var stort! Judas Priest fremstår som bandet som har funnet ut hvordan de skal leve evig og så lenge gutta selv har det moro på scenen så er det bare å glede seg til neste gang. Mitt eneste ønske for neste konsert er at de legger litt mer vekt på sceneoppsettet for bare tenk hvor mye moro det kan bli om de bygger om scena til en møkkete rockeklubb bygd over en s&m-lest og tar oss med tilbake til røttene sine!
