Tilbake i 2013 var Five Finger Death Punch det bandet som imponerte meg mer enn headlineren. Med sin nesten i overkant tøffe-i-trynet-machofaktor kombinert med låter så allsangvennlige at introverte så vel som kråker uten et snev av sangstemme ga alt i et forsøk på å skape byens neste rockekor. Five Finger Death Punch var bandet skapt for de store scenene, så hvordan ville de klare seg på “lille” Sentrum Scene etter at Papa Roach hadde filleristet oss alle? Skammelig bra skulle det fort vise seg.
Opp igjennom årenes gang har jeg sett store band fremstå som usikre så vel som umotiverte på mindre scener, men 5FDP fremsto som om de ikke kunne ha brydd seg mindre om hvor de spilte så lenge de fikk spille. For det var en ganske så spillekåt gjeng som åpnet ballet med allsangperlen Lift Me Up og fortsatte med Hard To See som fikk selv flere av fotografene til å synge med der vi knipset for harde livet før vi måtte ut av pit’en.
Å se Ivan Moody i et relativt sært kostyme som inkluderte en fake pupp, noe som så ut som et avrevet ansikt (til ære for texas chainsaw massacre?), og ansiktsmaling som fikk meg til å tenke på «bitchslapped» fikk selv de mest reserverte publikummerne til å dra på smilebåndet. Og når en av bransjen mest underholdende vokalister står flankert av to klassegitarister i form av Jason Hook og Zoltan Bathory, og naturligvis et stykk bassmonster i form av Chris Kael mens trommemitraljøsen Jeremy Spencer dannet bakrekken, så er det umulig å ikke la seg engasjere. Hvor åpningen satte standarden fulgte de opp med en parademarsj hvor vi fikk servert bl.a. Never Enough, Got Your Six, Bad Company, Jekyll and Hyde, Wrong Side Of Heaven, Battle Born, Coming Down og Under And Over It.
5FDP er kanskje det bandet som får mange av oss til å sprenge hjemmeanlegget, men de er også det bandet som er dimensjonalt tøffere live. Det var litt grums her og der, uten at noen egentlig brydde seg nevneverdig om det, for det å se 5FDP på Sentrum Scene er synonymt med en øl i hånda og knekt stemme dagen derpå. Det er tøffere enn på plate (som har fått mange til å riste på hodet), det er fullt kjør fra først til siste tekstlinje på scena og det er en kjemi med publikumet som er virkelig sjelden i dagens konsertbransje; Zoltan strekker seg frem og hilser på flere av publikummerne som neppe kommer til å vaske henda på ei stund, de drar opp to heldige sjeler som får sitte på trommeplatået og de snakker og synger mer med enn til publikummet; denne kvelden fikk de arrangementet til å fremstå som en slags «venners venner konsert» hvor alle var på fornavn, alkoholen fløyt og allsangen ljomet i veggene.
Så joda, Five Finger Death Punch er Five Finger Death Punch, og takk og pris for det for denne festaftenen var et kroneksempel på hvordan en konsert faktisk kan leveres. Det er i slike tilfeller man gir blanke fxxn i jobben som anmelder og lar seg rive med av et av bransjens råeste band.
