Beastö Blancö @ Hard Rock Cafe 2017

Du vet den følelsen når roen har senket seg over hjemmet og alt er klart til jul? nu vel. Madammen hadde ei liste med gjøremål lengre enn kvitteringen fra en rosablogger på shopping, det var bare ett par dager til julaften og jeg så mitt snitt til å ta en tur på en særdeles andektig julekonsert med ingen ringere enn Beastö Blancö. Ingen god oppskrift for den berømte julefreden i heimen, men hærn døtte meg langt opp i julebuska for en konsert det skulle vise seg å bli.

Selv er jeg rett og slett for ung til å ha fått med meg musikkhistoriens største begivenheter. Jeg gikk glipp av stonerocken som hersket mens jeg fortsatt var planleggingsstadiet og jeg gikk glipp av den teatralske 80-tallsrocken når jeg selv var mer opptatt av å lære å gå, leike med lego og høre på Kalle Klovn. Det skulle imidlertid ikke ta mange årene før jeg ble introdusert for W.A.S.P og Twisted SIster til min høyst religiøse lærerinnes store frustrasjon. På den tida så var det naturligvis bare tøft, men etterhvert som årringene har satt sitt preg på en tilårskommen skrott så har jeg blitt stadig mer forelsket i denne sjangeren som dessverre later til å forsvinne. Riktignok har man nok av beinharde band som bruker en del staffasje for å skape show, men ofte finner man slik i mørke avkroker jeg selv ikke setter mine bein i. Det er i slike tilfeller man skal prise seg lykkelig over band som Beastö Blancö som er en gudegave til alle som savner rocken slik rocken virkelig skal være; hardtslående som faen, møkkete som få, teatralsk nok til å gi prippne anmeldere truserøsk og fengende nok til at selv gamle bestemødre headbanger.

Inn på scenen kom et band som maktet å gi fingeren til tradisjonelle oppfatninger for i front står ingen ringere enn Chuck Garric som er Alice Cooper’s faste bassist og Calico Cooper som er den samme Alice’s datter. Ingen ukjente navn der altså. Men hvor man ofte opplever at kjente navn gjerne overskygger selve bandet så er Beastö Blancö unntaket hvor ingen er større en bandet og det skapes en helthet hvor alt bare fungerer. For i det Chuck Garric tuslet inn på scenen utkledd som julenissen fra helvete sto jubelen i taket til Hard Rock Cafe og det hersket ingen tvil om at dette var et band som visste å bruke staffasje for å skape ett show. Ett inntrykk som ble meislet i scenegulvet når Calico kom inn som rockegudinnen som hadde rømt fra det samme helvete. Og ikke for å glemme Chris Latham på gitar, Jan LeGrow på bass og Tim Husung på trommer. Det var mer hår enn i puddelrocken, det var mer tatoveringer enn på en hells angels temafest og i løpet av kvelden skulle det også bli mer tunge enn du finner i den gjengse pornofilm.

Med «bare» to album i bagasjen kunne man muligens tro at det skortet litt på nok knallåter til å fylle en konsert, men utfordringen med Beastö Blancö at de på plate har ekstremt få låter som ikke kan settes på repeat og selv hvor rått det er å spille en del av de på full spiker så er det ingenting i forhold til å høre de live. Dette er bandet som i mine øyne mest trolig snekrer låtene for å spille live for å spille de inn på ei plate bare for å ha gjort det.

Det hele ble sparket igang med bandets egen signaturlåt Beastö Blancö og satte strengt tatt standarden for er det ikke egentlig normalt at et band tar signaturlåten til slutt? Det sier nok heller litt om katalogen deres for etter åpningen som gjorde det klart de ønsket å ta oss med tilbake til den gang hvor det var de mindre rockeklubbene som var det store så fikk den stakkars marshalls-riggen på Hard Rock Cafe kjørt seg med Burried Angels, Freak og Motor Town mens skuespillet på scenen tok stadig mer av. Machine Girl, Grind, Death Rattle og Damnation fungerte ypperlig før Live Fast Die Loud fungerte som et intermezzo som gjerne kunne ha avsluttet enhver annen konsertkveld. Her skulle vi imidlertid få mer. Mye mer. I Rise, Honey, We Got This, Beg To Differ og No More Man kompletterte den ordinære delen av konserten før det hele ble avsluttet med Feed My Frankenstein og Breakdown.

Det å avslutte en omtale av en konsert med Beastö Blancö kan være en enkel sak like mye som en mulighet for å tenke litt på hva man faktisk har opplevd. Jeg har opplevd noen av verdas største artister på landets største scener. Men det har alltid vært dette savnet og den irritasjonen over at jeg aldri fikk med meg den musikalske perioden som alltid har ligget mitt hjerte nærmest. Dette savnet skulle imidlertid vare helt fra barneskolen til i dag når jeg er 36; ENDELIG fikk jeg den opplevelsen jeg har drømt om i så mange år. Ett helt sinnssykt band som er selve definisjon på god gammal horrorshowrock som byr på et ekstremt underholdende show, låter som man egentlig ikke skulle tro kunne bli skrevet i dagens fisefine samfunn og det hele servert på en bitteliten klubbscene. Dette var vår Sunset Strip Kveld og Beastö Blancö genskapte det som mange trodde var en utdødd sjanger. Kan man ønske seg mer? At det kommer tilbake til Norge og holder seg på de små scenen for DENNE opplevelsen får du rett og slett ikke på de større scenene. 


BONUS


Sjekk også ut:

Del denne artikkelen:

Legg inn en kommentar