Jeg var slettes ikke den eneste som satte colaen i vrangstrupa når Amaranthe lanserte sitt selvtitulerte debutalbum tilbake i 2011; med bl.a. 1 000 000 Lightyears, Amaranthine og Hunger smalt de inn på markedet med noe helt eget. De var så kommersielle at de mest hardbarkede metallskallene ristet på hodene, men fortsatt altfor harde til at f.eks. p4 ville ha tatt i de med ildtang og de skapte nærmest en helt egen målgruppe. Med 3 album i bagasjen skulle kveldens konsert på Vulkan Arena være deres siste i Europa før turen gikk til statene og når slikt skal markeres så ligger det gjerne i kortene at de ikke hadde noen som helst intensjoner om å holde igjen.
Og holdt igjen gjorde de så absolutt ikke! For når Amaranthe tok scena handlet det ikke lenger om å være på en ordinær konsert eller lytte etter musikalsk perfeksjon; Vulkan Arena er like mye et klubblokale som en konsertarena og i det Digital World dundret ut av høyttalerne ble vi tatt med et par tiår tilbake til en tid hvor rockebulene handlet om å slippe seg løs uten å tenke livets hverdagslige alvor.
Amaranthe kjører beinhardt på en slags synthbasert allsangrock og enhver låt er bygget over nøyaktig den samme lesten hvor Morten på trommer truer med å trøkke livskiten ut av enhver pacemaker mens Olof serverer sylskarpe riff og Johan’s bass byr på dette avgrunnsdype fundamentet ii lydbildet. I front står intet mindre enn tre vokalister med hver sin rolle og det som kanskje ser ut som et kaos på papiret er alt annet enn kaotisk i virkeligheten.
Det trøkket noe så gudsforjævelig inni gamperævva allerede fra første trommeslag og på scenen var det rett og slett en (rocke)fest (nesten) uten like. Ikke bare har de en intern kjemi som det slår gnistrer av, men det hører med til sjeldenhetene at et band går på scenen med et så godt humør og tar det som det kommer for her var det så mye som ble tatt på sparket og det var fantastisk å se hvor god kjemien var. En slik nærmest ungdommelig spille-entusiasme er det dessverre så altfor sjelden man ser på de større scenene og man kan så saktens lure på om man kanskje burde forkaste landets største scener til fordel for disse små rockeklubbene.
Under denne kvelden på Vulkan handlet det ikke bare om humøret, men også om musikken. Det det var vanskelig å ikke la seg rive med når de dro Hunger til publikumets elleville glede, utsatte publikummet for et nærmest musikalsk angrep med den beinharde Massive Addictive og fikk salen til å eksplodere under Dynamite. Naturligvis skulle konserten avsluttes med de to monstrumentale Drop Dead Cynical og The Nexus som begge oppsummerer selve sjelen i Amaranthe; det skal være hardt, brutalt og umulig å ikke synge med til!
Kveldens høydepunkt for meg var imidlertid deres Amaranthine som på plate er en nydelig låt hvor Elize Ryd byr på en vokal så luftig og vakker at selv staute karer kan bli mo i knæra mens Jake E bidrar med sin velkjente powermetal-stemme. Kveldens fremføring var imidlertid noe annerledes og definitivt uforglemmelig for alle som var der. Jake E var dessverre ikke med men i hans sted sto Chris Adama fra Smash Into Pieces. Jeg skulle mer enn gjerne ha hørt Jake E, men samtidig tror jeg ikke de kunne ha funnet en bedre erstatning. Under Amaranthine ble vi tatt på en musikalsk reise som tok oss med fra helvetes mest brutale kroker i form av Henrik’s scream-growl til Chris‘ powermetal før det hele kulminerte i Elize’s himmelske stemmeprakt. Amaranthe har faktisk klart å lykkes med 3 vidt forskjellige vokalister i front og det er få forunt.
Når de gikk av scenen etter The Nexus hersket det ei lenger noen tvil; de har skapt seg sin egen greie de dyrker til det fulle og lykkes så til de gangs. Denne kjemien, og dette musikalske angrepet føltes som en ungdommelig vitamininnsprøytning i en musikkverden som begynner å bli farlig husrein. Amaranthe er kort oppsummert et band som ikke bare har det åpenlyst forbasket moro på scenen, men som også har funnet en musikalsk formel som fungerer. Når de først tar scenen så kvitter det om de står på lille Vulkan Arena eller en stor festival; de tar publikummet med på en rockeklubb slik mange av oss bare har lest om i historiebøkene og det kommer jeg for alltid til å være de evig takknemlig for.
