«Jævla Grand Prix Metal!!» – ordene smalt fra en garvet metal-purist etter en tidligere Amaranthe-konsert og skapte umiddelbart engasjement på nettet. Smilet var umulig å holde igjen for Amaranthe er et like betent tema i 2017 som de var når jeg fotograferte de tilbake i 2015. Men om de eide scenen i 2015 så var det ingenting i mot nå som de hadde fått et par år ekstra med erfaring.
Mye har skjedd siden 2015; en ny vokalist har kommet inn, det musikalske uttrykket har blitt enda mer rendyrket og scenene blir stadig større. Denne kvelden skulle by på få overraskelser, men til gjengjeld skulle det bli en festaften av de helt store for hva er det egentlig Amaranthe driver med? De har elementer fra omtrent hver eneste standardiserte sjanger som finnes og skrur det sammen til sin helt egen Amaranthe-greie mens de byr på et ustoppelig show på scenen. Resultatet er som nevnt innledningsvis at de splitter et publikummet hvor andelen fans stadig vokser og selv om Rockefeller ikke var utsolgt denne kvelden så føltes det tidvis mer som om det var et utsolgt Spektrum jeg sto på.
For å sette standarden smalt de like greit til med den hellige treenighet bestående av Maximize, On The Rocks og Digital World hvor alle er bygget over Amaranthe sin grunnformel; det er kjappe riff, growling, skammelig fengende refrenger, tunge trommer og et komplett lydbilde som bør kunne ryste selv de stauteste innvoller. Etter en slik innledning var festen definitivt i gang og det var ikke spesielt vanskelig å merke publikumets engasjement i gulvet. Det skulle imidlertid være kun en liten forsmak på hva vi hadde i vente.
I løpet av de siste årene har de opparbeidet seg en smått imponerende katalog med publikums-pleasere og denne kvelden på Rockefeller ga oss omtrent alle sammen; Dynamite, 1 000 000 Lightyears Away, Electroheart, Invincible, Fury og Hunger er alle perfekte for å skape allsang så vel som headbanging og det gjorde de til gangs under showet ordinære del. De tre vokalistene i front gjorde en formidabel jobb med å balansere de tre vidt forskjellige vokaltypene og spesielt Henrik med sin scream-growling og Elize’s nesten engleaktige stemme gir en følelse av et slags himmelsk helvete som gir frysninger langt inn ryggmargen. Med Nils som ny vokalist så fungerte også de delene hvor han sang alene, men så har også Amaranthe en del låter hvor Elize og Nils synger sammen og det gikk tidvis ikke fullt så bra. Tatt i betraktning at det er en relativt fersk besetning, mistenker jeg at de fortsatt er i fasen med å venne seg til hverandre, men det var dessverre noen få øyeblikket hvor de to hadde litt problemer å tilpasse seg hverandre og det ble litt rot. Men et par ytterst sjeldne skår i gleden tilgir vi lett nå under innkjøringsfasen når resten av konserten var så rå som den var.
Midt oppe i denne festen av rockekonsert så ble jeg snodig nok stående mo i knærne med den samme følelsen jeg hadde i 2015; under balladene så får man Elize sin stemme isolert og det som en gang var en heftig og silkemyk – men fortsatt ung – stemme så var det noe helt annet som møtte oss denne kvelden. Det merkes uten tvil at Ryd har fått et par år til ekstra på baken og det som en gang var «kun» en silkemyk vokal har nå fått en enorm kraft som gjør f.eks. Amaranthine og Endlessy til to høydepunkter som kan ta pusten fra de fleste. Og som en bonus? Denne kraften fungerer så gudsforlatt bra under de hardere låtene og spesielt Call Out My Name fikk en fremføring som fint kunne ha toppet hele kvelden.
Dette var imidlertid ingen vanlig kveld, for ikke var det «bare» selveste avslutningen på deres Maximalism-turne som har tatt det omtrent verda rundt, men det var også kvelden hvor de fikk utdelt gullplater for salget av Massive Addictive i Finland. Som en perfekt avslutning fikk vi et firkløver bestående av That Song, Boomerang, Drop Dead Cynical og The Nexus – alle med en intensitet som en gang for alle bekreftet at Amaranthe er her for å bli og i motsetning til mange band som gjerne sliter med å holde den musikalske sjelden intakt så gjør ikke Amaranthe annet enn å finpusse på den til fansens enorme ekstase. Boomerang live kommer jeg for eksempel aldri til å glemme!
Å prøve å anmelde en konsert med Amaranthe – eller oppsummere en anmeldelse for den saks skyld – koker ned til et enkelt spørsmål: hvordan skal man holde seg helt objektiv når bandet på scena leverer en så gnistrende fest at det føles som å bli utsatt for en mitraljøse ladet med riff, rytmer, refrenger, show, sjarm og alt annet man kan ønske seg på en konsert? Det var en helt nydelig aften i Oslos fremste konsertstue hvor Sparzanza allerede hadde blåst undertøyet av publikummet og jeg gleder meg allerede som en unge til neste gang de gjester storbyen. Er det lov å ønske noe mer? Vi prøver: en stykk eksklusiv akustisk konsert på en langt mindre scene hadde vært helt perfekt!
